KONTAKTINFO

Kvekersamfunnets Skriver: Hanne Hognestad

Epost: kveker@kveker.org

Telefon: +47 97981949

Kvekertro

Stille andakt

Et karakteristisk trekk ved kvekernes egenart er deres stille andakter. Slike stille andakter kan holdes overalt, en trenger ikke noe vigslet rom. Her i landet er det offentlige kvekerandakter flere steder på søndag formiddag. Den som oppsøker en slik andakt, vil finne at møtet begynner når den første personen kommer inn i andaktsrommet, setter seg ned og venter i stillhet. Etter hvert kommer andre inn i rommet og tar del i stillheten. Deltakerne sitter som regel i en ring. Det første en gjerne søker er opplevelsen av fellesskap med andre som er til stede; men stillheten er samtidig en ramme for møtet mellom det guddommelige og det menneskelige.

Det synes å være en utbredt kvekererfaring at i stillheten taler Gud, dersom vi bare blir stille og lytter.

Et andaktsmøte hos kvekerne kan forløpe uten at det sies noe. Men ofte vil stillheten brytes fordi en eller annen av de som er til stede kan kjenne det rett å si noe som kan berike andakten. Det hender at flere i et andaktsmøte gir uttrykk for budskap som har berøringspunkter og utdyper ett tema. Et slik «gruppepreken» kan berike og gjøre fellesskapet i møtet dypere. Ellers frarås det gjerne i kvekerkretser at en skulle komme til andaktsmøtet med et ferdig utarbeidet budskap. Derimot er det viktig at de som deltar i møtet kommer «med hjerte og sinn beredt». Andaktsmøtet kan da bli et høydepunkt i uken og en god forberedelse for dager som ligger foran.

Et andaktsmøte hos kvekerne varer vanligvis en times tid. Møtet avsluttes ved at deltagerne gir hverandre et håndtrykk. Etter møtet blir det i regelen tid til samtale og samvær med enkel bevertning.

Til hjelp for dem som kommer i andakten for første gang, er det utarbeidet en liten veileder. Den finnes også som en liten trykksak som ofte ligger i andaktsrommet For første gang i et kvekermøte? som den som ønsker det, kan lese under andakten.

 
Bibelsyn
 
 
Råd og Spørsmål

Råd og Spørsmål er en liten bok med råd og spørsmål som kan være til god hjelp både under andakten og ellers i livet. Det er en oppfordring og en hjelp til å leve livet slik vi tror. Her kan du lese Råd og Spørsmål i sin helhet.

Hva er kvekernes kilde til autoritet?

Da kvekerdommen oppsto i England, var Bibelen nettopp blitt tilgjengelig på engelsk og ble lest og sitert av alle. De fleste protestantiske grupper så på Bibelen som den endelige åpenbaring og holdt teksten for ufeilbarlig. Folk hadde et felles ønske om en ytre autoritativ standard. Når det oppsto uenighet i religiøse spørsmål, forsøkte alle grupper å finne støtte for sitt syn et eller annet sted i skriftens ord. Til tider falt også kvekere for denne vanen.

 

Kvekere har aldri vært villige til å gjøre Bibelen til målestokk for rett atferd og læresetninger. Guds åpenbaring hører ikke bare fortiden til. Den samme Ånd som inspirerte skriftene i tidligere tider, kan inspirere de troende gjennom alle århundrer. Egentlig er det slik at om vi skal forstå det som ble skrevet i fortiden, må vi som lever i nåtiden lese det i lys av den samme hellige Ånds virke. Kvekere tror at gjennom det indre lys har Gud gitt alle mulighet til å erfare åndelig sannhet også i dag.

 

George Fox som ble grunnleggeren av kvekerdommen, gjorde den viktige oppdagelsen at han ikke trengte å nærme seg Gud gjennom prester eller andre mellommenn. Han erfarte at Den hellige Ånd kunne gi ham den veiledningen han trengte. Denne typen personlig erfarte veiledning er kvekernes viktigste kilde til religiøs autoritet.

 

George Fox og de andre tidlige kvekerne var veldig glad i Bibelen og kunne den omtrent utenat. Det er blitt sagt for spøk at det ikke ville gjort noe om alle Biblene på den tid hadde forsvunnet, for George Fox kunne Bibelen utenat og ville kunne rekonstruert den. Men kvekerne har helt fra den aller første tiden hatt et spesielt Bibelsyn. Den gang som nå, mente kvekerne at Bibelens skrifter var blitt til ved Den hellige Ånds virke i forfatterne og redaktørene av de enkelte skriftene og skriftsamlingene. De som skrev, skrev i sin tids språk, og til sin samtid. I tidens løp, har både språkene og samfunnene forandret seg, og vi vil ikke alltid kunne forstå hva forfatterne har ment uten Den hellige Ånds hjelp og veiledning. Jo flere år som går mellom tilblivelse og lesing, jo mer vil vi trenge hjelp til å forstå Bibelen fra forskere som har satt seg dypere inn i forfatternes språk og samtid.

 

Vi kan se på noen eksempler: Når det gjelder synet på forholdet mellom menn og kvinner i kirken, så ser ikke vi at Ånden gjør noen forskjell på bakgrunn av kjønn. Derfor er menn og kvinner likestilt hos oss, både i teologi og i praksis. Vi kan heller ikke se at det som er skrevet om homoseksuelle handlinger i Bibelen, handler om samlivet mellom to homofile som er glad i hverandre og tar ansvar for hverandre.

 

Vår tro er erfaringsbasert, altså basert på det Den hellige Ånd lærer oss. Dersom vi ikke har en direkte erfaring av noe, f. eks. om jordens tilblivelse eller livet etter døden, lager vi heller ingen teori eller teologi om det. Det ville ikke ha noen praktisk betydning for hvordan vi lever i kjærlighet til Gud og til våre medmennesker. Det er disse tingene som er sentrale for kvekere.

 

Det er forskjeller mellom protestanter og katolikker i synet på spørsmålet om kilder til autoritet, eller om hva eller hvem som har størst myndighet til å uttale seg i trosspørsmål. De kristne trosretningene nevner alle de samme kildene til autoritet (Bibelen, fellesskapet, egen erfaring, fornuften), men de legger ulik vekt på hva som mest ufeilbarlig forklarer Guds Ord for oss i dag.

 

Protestantiske trossamfunn vektlegger Bibelen og de ordinerte forkynnernes prekener sterkest. Den katolske kirke mener også at åpenbaringen ikke tok slutt med Bibelen, og mener at det er kirken gjennom Paven som i dag, under gitte betingelser, anses for å kunne videreføre åpenbaringen av Guds Ord. I kvekersamfunnet er det Den hellige Ånd, altså Guds åpenbaring i det enkelte menneske, prøvet i stillhetens disiplin, som tillegges størst autoritet. Alle forskjeller i andaktsform, menneskesyn, etc. kan avledes fra disse forskjellene i synet på kildene til autoritet.

 

En vesentlig praktisk forskjell mellom kvekere og andre kristne trossamfunn er også graden av hierarki, altså hvor mange lag av autoritetspersoner det er mellom den troende og Gud. Kvekerne praktiserer en temmelig flat struktur. Vi ordinerer ikke prester, men tror at alle kan være kalt til å forkynne (det allmenne presteskap) og kan tale med like stor autoritet.

Bibeltekster som står sentrale i kvekerdommen

Da kvekerdommen oppsto i England, var Bibelen nettopp blitt tilgjengelig på engelsk og ble lest og sitert av alle. De fleste protestantiske grupper så på Bibelen som den endelige åpenbaring og holdt teksten for ufeilbarlig. Folk hadde et felles ønske om en ytre autoritativ standard. Når det oppsto uenighet i religiøse spørsmål, forsøkte alle grupper å finne støtte for sitt syn et eller annet sted i skriftens ord. Til tider falt også kvekere for denne vanen.

 

Kvekere har aldri vært villige til å gjøre Bibelen til målestokk for rett atferd og læresetninger. Guds åpenbaring hører ikke bare fortiden til. Den samme Ånd som inspirerte skriftene i tidligere tider, kan inspirere de troende gjennom alle århundrer. Egentlig er det slik at om vi skal forstå det som ble skrevet i fortiden, må vi som lever i nåtiden lese det i lys av den samme hellige Ånds virke. Kvekere tror at gjennom det indre lys har Gud gitt alle mulighet til å erfare åndelig sannhet også i dag.

 

Likevel var Bibelen svært viktig for de første kvekerne. De søkte kunnskap om disiplenes og apostlenes liv og tanker (om urkirken), og dette kunne de bare finne stoff om i Bibelen. Noen av de skriftstedene som har vært viktige for kvekernes forståelse av hvordan vi bør leve og hvordan vi bør tilbe, er gjengitt nedenfor.

 

Joh 1,1-9 om at Ordet er universelt

Rom 2,14-15 om den universelle loven i hjertene

Joh 4,21-24 om at Gud er ånd og må tilbes i ånd og sannhet, ikke på noe bestemt sted

Joh 15,15 «Jeg kaller dere venner»

Luk 24,29-31 og 45 om at Kristus kan «åpne skriftene» for oss

Apg 2,1-4 med vekt på at alle ble fylt av Den hellige Ånd

Gal 3,28 om likestillingen i Kristus

Apg 15 som beskriver en møteorden som hjalp apostlene til å komme til enighet i en sak som var vanskelig for dem, hvordan menighetene skrev brev (epistler) til hverandre om lærespørsmål, og hvordan de valgte utsendinger til å reise for å formidle budskap fra en menighet til en annen

Jer 31,32 om loven i hjertet

Mika 6,8 om hva Gud krever av oss

Jes 58,6 om den rette faste

Gal 6,15 om å være en ny skapning, jf. 2Kor 5,17

Synet på livet etter døden
 

Ingen kvekere ser på livet etter døden som lønn for gode gjerninger eller som trøst for det de kanskje måtte tåle mens de levde på jorden. Trusselen om eller frykten for å bli evig fortapt har heller ikke vært brukt for å få kvekere til å leve gudfryktige liv. Kvekernes syn på det som skjer etter døden er grunnfestet i kvekernes syn på erfaringene i dette livet. Kvekere har en tro på at livet er godt, og dette kan vi best forstå når vi ser kjærligheten mellom medmennesker.

Selv om ingen fullt ut kan fatte kjærlighetens mysterium, er kvekere overbevist om at dette er tidløst. Kjærligheten tar ikke slutt når noen dør og er ikke begrenset i tid og rom. Kvekernes erfaringer i andakten understreker dette, og det gjør også våre erfaringer av at det Jesus stod for ikke ble redusert ved hans død. Jesu liv og forkynnelse var bygget på en grunnleggende tillit til Guds kjærlighet. Vi føler oss kalt til å svare på denne kjærligheten. Vi erfarer Guds rike i livet her og nå og stoler på at hva som enn finnes etter døden, må det være til vårt beste.

 

Kvekere lager ikke teorier om livet etter døden. Noen kvekere kjenner seg sikre på at det er et liv etter dette, mens andre er sikre på at det ikke er det. Men felles for alle kvekere er en overbevisning om at vi har et kall til å leve dette livet som vi allerede har fått, og at vi skal gjøre vårt beste for å forvalte skaperverket på beste måte og søke å bedre medmenneskenes kår, heller enn å fortape oss i spekulasjoner om livet etter døden.

 

Kilde:  Hans Weening, Å møtes under åndens ledelse, fra kapittel 1 «Hva tror kvekerne?»

Ritualer og sakramenter
 

Det kan være fort gjort å fortelle om kvekernes ritualer og sakramenter. Vi har ingen som kan sammenliknes med det de andre kirkene har.
Vi ordinerer ikke prester, vi døper ikke og bruker heller ingen andre sakramenter eller ritualer. Men det er bare halve sannheten. Kvekersamfunnet har sine tradisjoner som kan gjennomføres på ulike måter blant ulike typer kvekere, men de bygger på det samme grunnlaget, på stillheten.

De forskjellene vi kan se i gudstjenesteform og bruken av ritualer og sakramenter kan på en måte føres tilbake til forskjeller i synet på kildene til autoritet. Protestantiske trossamfunn vektlegger Bibelen og de ordinerte forkynnernes prekener sterkest. Den katolske kirke regner ikke med at åpenbaringen tok slutt med Bibelen, og mener at det er kirken ved Paven som i dag, under gitte betingelser, kan videreføre åpenbaringen av Guds Ord. I kvekersamfunnet er det Den hellige Ånd, altså Guds åpenbaring i det enkelte menneske, testet i fellesskapet under stillhetens disiplin, som tillegges størst autoritet. Kvekertradisjonene bygger på stillhetens disiplin.

 

Kvekerorganisasjonen har i praksis en temmelig flat struktur etter kvekertradisjonene. Disse kan du lese mer om under Organisasjonsstruktur. Årsmøteskriveren og månedsmøteskriveren har ansvar som forstandere når norsk lov krever det. Innad er de møtets tjenere, utad har de ansvar for å sørge for at de kravene det norske samfunnet stiller til oss, er oppfylt. De er altså ikke prester eller pastorer.

 

I gamle dager hadde kvekere en ordning med registrering av godkjente forkynnere. Den har vi ikke lenger. Kvekere har aldri ordinert prester, men tror at alle kan være kalt til å forkynne (det allmenne presteskap) og kan tale med like stor autoritet. Når kvekere i utlandet ansetter pastorer, er det som menighetsarbeidere, ikke som predikanter med større forkynneransvar enn andre.

 

Vi tror ikke bruken av sakramenter er nødvendig, og vi er redd for at de ytre formene kan få sitt eget liv og skygge for den indre meningen. De kan lett føre til overtro. Kvekere tror ikke at dåp med vann er nødvendig for frelse, verken for barn eller for voksne. Men vi legger vekt på at hvert menneske hele tiden må åpne seg for Den hellige Ånds virke i sitt indre.

 

Kvekere tror heller ikke at nattverden er nødvendig. Vi kan se at den kan ha stor verdi for andre, men vi tror det er viktig å gjøre hvert eneste måltid til

et kjærlighetsmåltid med fokus på fellesskapet og med respekt for alt som måtte avbryte sin eksistens for at vi kunne få mat.

 

På bakgrunn av dette er det ikke lett for kvekersamfunn rundt om i verden å slutte seg til den delen av det økumeniske samarbeidet som går ut på å finne fram til felles liturgiske ordninger for dåp, nattverd og ordinasjon av forkynnere og menighetsledere. (jf. World Council of Churches: Baptism, eucharist and ministry (Lima-dokumentet), Geneve, 1982)

 

Kilde: Quaker Home Service: To Lima with Love, Baptism, eucharist and ministry: a Quaker response, London Yearly Meeting 1987; ISBN: 0 85245 220 9, 1987 og 1993.

Andakter ved spesielle anledninger
 

Men hvis kvekere ikke har barnedåp, konfirmasjon, eller prester, hvordan gjør vi det da når barn blir født, når de blir voksne, når de vil gifte seg eller når en kveker dør?

Når et barn er født
Ganske snart etter at en kvekerfamilie har fått barn, blir barnet tatt med til en søndagsandakt. Det kan være avtalt på forhånd, og hvis det er mange i familien som ikke er kvekere, kan det bli forberedt et enkelt program. Andre ganger er det ikke avtalt noe. Den første gangen et barn er med i andakten blir uansett en veldig spesiell anledning, og det er ofte mange som føler seg kalt til å si noe for å ønske det nye barnet velkommen til livet, velkommen i blant oss. Hele møtet tar ansvar for at barnet skal være velkommen blant oss og få lære om kvekernes tro og tradisjoner.

Etter norsk lov skal barn født av kvekermødre regnes som kvekere, med mindre foreldrene bestemmer noe annet. Kvekerne har en barnekomité som prøver å legge til rette for aktiviteter med kvekerinnhold som kan være av interesse og til glede for barn. Når vi har årsmøte en gang i året, pleier vi også å legge til rette for et eget årsmøte for barn i ulike aldersgrupper.

Når barn blir ungdom
Mange barn som er vokst opp som kvekere får etter hvert lyst til å lære mer, og dypere om kvekerdommen. Det er bare ca. 150 kvekere, og noen år har det bare vært en eller to ungdommer mellom 15 og 20 år. Da har vi arrangert det slik at de har fått velge seg ut 2 – 4 voksne som de har hatt lyst til å snakke med. Så får de reise på besøk, eller de voksne kommer på besøk hjem til dem for å snakke om kvekernes tro og liv. Hvis ungdomsgruppa er større, ordner vi ungdomssamlinger, helgeturer og andre 2 – 3 dagers samlinger for at jevnaldrende kvekerungdommer fra hele landet, som kjenner hverandre fra barneårsmøtene, kan treffes og ha det hyggelig sammen og snakke litt om kvekerting innimellom.

 

Uten dåp er det heller ikke naturlig med en religiøs konfirmasjon. Men mange kan føle behov for en markering av overgangen fra barn til voksen. Vi har ingen faste overgangsritualer. I den alderen da andre ville blitt konfirmert, inviterer foreldre/foresatte kanskje til en andakt der den unge og hans eller hennes livsfase står i sentrum. I denne andakten, som i alle andre andakter for spesielle formål, møtes vi i forventningsfull stillhet. Kanskje vil Gud gir oss noen ord – enten beregnet på oss selv eller til alle de tilstedeværende – og da reiser vedkommende seg og sier det til alle som er der. Ved disse spesielle andaktene hender det også at noen bidrar med dikt eller sang. Hvis det er mange fra familie og venner som deltar og som ikke er kvekere, kan det være laget et lite program. Så er det fest og kanskje gaver etterpå. Andre velger å si fra at de vil regnes som voksne kvekere uten noen spesiell markering, og noen dropper ut.

Når noen vil gifte seg
Ekteskap inngått på kvekervis er godkjent av norske myndigheter. Før var det stor forskjell på kvekervielser og andre kirkers tanker omkring vielser, men nå er de store forskjellene nesten borte. Poenget for oss er at det er de to som tar hverandre til ekte foran Gud av egen fri vilje, og når det er sikkert at de er fri fra andre bindinger og forpliktelser. Ofte skjer vielsen i en spesiell andakt bare for dette formålet. Når de to reiser seg og gir hverandre sine løfter, er alle som er til stede vitner på det, og alle pleier å undertegne vigselsdokumentet. Staten har bestemt at en som er godkjent som forstander for kvekerne, må sørge for at ekteskapslovens krav er ivaretatt, og denne forstanderen må være til stede som vitne ved vielsen. Men det er ikke forstanderen som vier dem. Se også Uttalelse fra kvekere i Pennsylvania om ekteskapet.

Begravelse
Når en kveker er død, holdes også en andakt der vi minnes den døde og takker for det vitnesbyrd han eller hun har gitt ved sitt liv. Minneandakten kan holdes i et kapell eller i en kirke som en vanlig begravelse like etter dødsfallet, med kisten til stede i møtet. Av hensyn til familie og venner som gjerne vil være til stede, men som ikke er vant til kvekerandakten, kan det ofte være ordnet med musikk og noen som leder seremonien etter et trykt program. Det er ikke uvanlig at det blir sunget salmer.

Den tydeligste forskjellen mellom en kvekerbegravelse og andre kristne begravelser, er at vi ikke bruker rituell jordpåkastelse og ikke sier «av jord er du kommet, etc.». Kvekere har aldri vært opptatt av at begravelser må skje i vigslet jord; det har vi sett på som overtro. Men vi forstår godt at det kan være greit å sørge for at en gravplass er plassert slik at den ikke skaper uhygieniske forhold for drikkevann, matproduksjon og liknende. Det finnes en kvekergravplass i Stavanger som fremdeles er i bruk.

Begravelsen kan også finne sted i det stille, og slik at det ordnes et minne- og takkemøte etter flere uker eller måneder. Møtet har i utgangspunktet form som en vanlig stille andakt, og ved slike anledninger må vi vente at det er mange som føler at de har noe de må si.

Feiring av kirkelige og andre høytider
 

I Kvekersamfunnets felles andaktsliv følger vi ikke den liturgiske kalenderen som er lagt opp for å sikre at man får en markering av eller påminnelse om hendelser i Jesu, disiplenes og apostlenes liv. Derfor har kvekerne ingen ekstra eller spesiell markering av jul eller påske eller pinse. Vi har heller ingen spesiell, felles markering av ikke-religiøse høytider som 1. mai eller 17. mai med egne andakter for dem.

Men som kvekere følger vi selvfølgelig med i det som skjer i samfunnet og i andre trossamfunn, og dermed kan både religiøse og ikke-religiøse høytider kan få en plass i den enkeltes bønn og åndelige liv. Det er ikke slik at kvekere tar avstand fra å feire nasjonale fest- og høytidsdager.

Slik er det fordi vi tror at vi kan oppleve Guds nærvær til alle tider og på alle steder, og det skjer ikke nødvendigvis noe bestemt i Gudsforholdet på bestemte dager i året. Det er ingen som vet akkurat når Jesus ble født eller hvilken påske han ble korsfestet. Det er viktigere å prøve å huske at Gud kjenner menneskenes liv. Gud står på den svakes side, og vi bør ha omsorg for alle menneskebarn hver dag. Det er viktigere enn å bli full av sentimentalitet og bruke en masse penger på mat, pynt eller gaver en gang i året når det er jul. Og det er viktig å huske på at mennesker som sier sannheten til dem som har makt, de som taler de undertryktes sak og de som vitner om sin tro, blir forfulgt, torturert og henrettet også i vår tid, hvert eneste år.

Samtidig er det mange kvekere som bruker den liturgiske kalenderen som en viktig del av sitt private åndelige liv, og enkelte kvekere deltar i andre kirker og trossamfunns gudstjenester for å markere disse høytidene.

 

Hver dag er en like hellig gave med nytt håp, og vi ser ikke at det er noe magisk eller mystisk ved spesielle høytidsdager eller for eksempel et tusenårsskifte. Men naturligvis er kvekere såpass alminnelige at det er naturlig for oss å stanse opp ved merkedager og jubileer og reflektere over fortid og framtid, gjerne sammen med andre.

Syn på kristen enhet - økumenisk deltakelse
 

Kvekere har aldri lengtet etter eller arbeidet for den typen av kristen enhet som skulle innebære at vi etter hvert vil komme til å følge samme praksis i alle ting. Britiske kvekere formulerte det slik i et brev til Kirkenes verdensråd i 1986. «Fra vår side vil hovedvekten alltid være lagt på kristen enhet forstått som det Åndens fellesskap der ulikhetene skaper kreativitet, og der vi, med Den hellige Ånds hjelp, lærer å elske hverandre».

 

Kvekere har fra begynnelsen av lagt svært stor vekt på Johannesevangeliets kapittel 15,9-17, og spesielt vers 15: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner.» Hele skriftstykket ligger også til grunn for vår holdning til kristen enhet.

 

Vi deler ikke det synet at utviklingen av mangfold i kirkelandskapet gjennom det siste årtusen representerer kristenhetens viktigste behov for tilgivelse. For oss er det «bare naturlig at det innen Guds store husholdning skulle være ulike familier som gjør ting på ulike måter, som utvikler ulike familietradisjoner, der hver er med på å berike fellesskapet gjennom sin spesielle innsikt og det de måtte legge vekt på. Det er verken anstøtelig eller syndig.»

 

Noen har sagt at kvekere ikke har noen teologi. Vi har vært lite interessert i den slags teologi som leder til spekulasjon og uenighet. Men vi legger vekt på at vi må være åpne for ny kunnskap om sannheten hvor den enn måtte komme fra, og vi må bruke tid og tankekraft på å arbeide med våre religiøse erfaringer. Samtidig er det viktig for oss at våre tanker og uttrykk om troen ikke bindes for sterkt til bestemte formuleringer som blir stående uforandret, mens selve språket, samfunnet rundt oss og vår egen vekst i troen hele tiden forandrer seg. Dette er en av grunnene til at kvekere ikke har en fast nedtegnet trosbekjennelse. Hvis vi vil bekjenne noe, må vi gjøre det slik Ånden leder oss i den aktuelle situasjonen og på hverdagsspråket. Dette har ført til at kvekerne definerer seg selv som en bekjennelsesløs kirke, og vi har problemer med å skulle gå inn som medlemmer i økumeniske fellesskap som defineres i forhold til en felles trosbekjennelse.

 

Kilder: London Yearly Meeting of Friends, Committee on Christian Relationship; Unity in the Spirit: Quakers and the Ecumenical Pilgrimage, 1979.
Quaker Home Service: To Lima with Love, Baptism, eucharist and ministry: a Quaker response, London Yearly Meeting 1987; ISBN: 0 85245 220 9, 1987 og 1993.

Kvekerne og andre tros- og livssynssamfunn
 

I Norge er kvekerne et av de minste registrerte trossamfunnene. Vi er medlemmer av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn gjennom vårt medlemskap i Norges kristne råd. Vi deltar med stor glede i de nasjonale og lokale mulighetene for dialog som blir arrangert. Gjennom vår egen historiske erfaring har vi lært å sette pris på trosfriheten som en menneskerettighet. Norske kvekere står i en internasjonal tradisjon som helt fra Samfunnets tidligste år har stått for en kristen universalisme, en tro på at «Gud har manifestert seg for alle folk, gjennom alle tider,» og at kristendommen ikke er den eneste veien. Det kan til tider være ensomt å være representanter for en slik kristen universalisme i Norge. Vi tror at vi har en erfaring og et vitnesbyrd som er relevant.

Engelske kvekere har siden 1738 samlet brev og korte artikler som på en spesiell måte har virket samlende for kvekersamfunnet. De har utgitt dem i en bok, Quaker Faith and Practice. Den revideres med jevne mellomrom, siste revisjon var i 1994. Nedenfor har vi gjengitt en oversettelse til norsk av sju klassiske sitater. Noen av dem er så gamle at språkformen kanskje ikke tilfredsstiller våre krav til politisk korrekthet, men det de prøver å uttrykke, synes vi er viktig.

 

Kirken er jo ikke annet enn et samfunn, en samling eller forening av slike som Gud har kalt fra verden og det verdslige til å vandre i hans lys og liv. Med denne kirken … skal forstås alle, uansett av hvilken nasjonalitet, hvilken slekt, hvilket språk eller folkeslag de er, selv om de i det ytre er fremmede og fjerne fra dem som bekjenner Kristus og kristendommen i ord og har fordelen av bibelskriftene, alle som blir lydige mot det hellige lys og vitnesbyrd om Gud i sine hjerter. … Det kan derfor finnes medlemmer av denne allmenne kirke både blant hedninger, tyrkere, jøder og alle de mange slags kristne, menn og kvinner med integritet og enkelhet i hjertet, som … ved den skjulte berøring av dette hellige lys i sjelen er blitt oppkvikket og ansporet, og derved i stillhet er forent med Gud og derigjennom er blitt sanne medlemmer av denne allmenne kirke.
Robert Barclay, 1678

 

Det finnes et prinsipp som er helt rent og som finnes i menneskets sjel, som på forskjellige steder og til forskjellige tider har ulike navn; det er imidlertid ekte og kommer fra Gud. Det er dypt og inderlig, og ikke begrenset til noen form for religion eller utelukket fra noen hvis hjerte forholder seg i fullkommen oppriktighet. I alle dem der dette slår rot og vokser, hva nasjonalitet de enn måtte være, de blir brødre.
John Woolman, 1762

 

Kjærligheten rørte meg først, deretter ble det et anliggende for meg å tilbringe noe tid sammen med indianerne, slik at jeg kunne erfare og forstå deres liv, og den Ånd de lever i, om det kunne falle seg slik at jeg kunne lære noe av dem, eller de i noen grad kunne få en hjelp framover ved at jeg skulle leve etter Sannhetens ledelse iblant dem. Og ettersom det behaget Herren å legge til rette for et slikt besøk i en tid da krigens bekymringer var økende, og da det på grunn av mye nedbør var vanskeligere enn vanlig å reise, så jeg på det som en gunstigere anledning til å utvikle min tanke, til å føre meg inn i større sympati med dem. Og ettersom mitt øye var festet på Nådens Far i et ydmykt ønske om å forstå hans vilje med meg, gjorde det meg stille og tilfreds.
John Woolman, 1763

 

I dag har jeg funnet et ord for mine religiøse prinsipper: kveker-katolisisme. Dette ordet gir tydelig åndelig beskjed om det ved dogmet som er spesielt samtidig som det anerkjenner alle andre trosformers store verdi, et system som inkluderer og ikke ekskluderer, en anerkjennelse av Åndens universelle og varierte formidling gjennom de evner vi har fått, eller uavhengig av dem.
Caroline Fox, 1846

 

Henry T. Hodgkin (1877 – 1933) spilte en ledende rolle i Kvekernes Misjonsforbund, i Student Christian Movement og ved dannelsen av Fellowship of Reconciliation. Han arbeidet som misjonær i Kina og fikk lære å verdsette andre vitnesbyrd om Gud enn det kristne. I 1933 skrev han:

 

Dette har medført to konklusjoner som har betydning for min atferd. Det ene er at jeg oppriktig ser at jeg ønsker å lære fra andre som jeg tidligere ville ha regnet som egnede misjonsobjekter. Å oppdage at Gud kan virke på andre måter – på måter som kan virke både usmakelige og farlige for meg – er blitt en del av gleden ved livet. Den andre måten min atferd er blitt påvirket, er at jeg bevisst forsøker å dele erfaringene og interessene til andre som ikke egentlig tilhører mine sirkler … for i slik deling er det at jeg dypest kan forstå de andres liv og derved kanskje få del i ny sannhet om Gud.
Henry T. Hodgkin, 1933

 

‘Hva tror dere om Kristus?’ er et like sentralt spørsmål i vårt forhold til andre religioner som i vårt forhold til hverandre innen kvekersamfunnet… Vår lojalitet mot Jesus Kristus er ekte når vi dømmer verdens religiøse systemer etter den standard han selv brukte: ‘Ikke alle som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske fars vilje.’ (Matt 7,21) Hvert tre skal kjennes på fruktene, ikke på de døde grenene, tornene eller parasittene, men på frukten av dets egne indre liv og sanne natur. Vi kjenner alle Åndens frukter og ser skjønnheten i det hellige i vårt eget slektstre… Blomstene av det uselviske liv kan også finnes i andre menneskers hager, og … Åndens rike frukter kan vi få smake fra andre menneskers trær. De springer ut fra den samme Sannhetens Hellige Ånd, det samme Guds frø, og kraften fra dem beveger oss ved Kristus.
Marjorie Sykes, 1957

 

Kan vi besvare spørsmålet: «Er kvekersamfunnet kristent eller ikke,» en gang for alle? Historisk sett er svaret Ja, men det hindrer ikke den mulighet at vi kanskje nå kalles til en ny og videre forståelse av Sannheten. Vi har kvekersamfunnets historiske vitnesbyrd og også Jesu eksempel, som taler imot at man skulle vende gårsdagens inspirasjon til vår tids dogme. Det vi i dag vet om menneskene og deres religioner stiller oss overfor en utfordring som de kvekere som kaller seg universalister med rette prøver å møte – på samme måte som kvekersamfunnets kristosentriske medlemmer med rette minner oss om at fortidens erkjennelse ikke må settes til side for lett. Det kan være verdifullt at vi oppholder oss i spenningsfeltet mellom det universelle og det spesifikke. I så fall er det mulig at vårt eget Samfunn (med sin tradisjonelle respekt for det guddommelige frø i alle) kan hjelpe kirken som helhet. Eller det kan hende at en syntese er mulig, når vi en gang blir enige om hva som er uunnværlig for en kristen.
John Lampen, 1985

Samfunnsdebatten om abort, samliv, skilsmisse og homofili
 

Abort
Det er ingen kvekere som synes det er helt OK at noen må ta abort. For oss er livet hellig. Vi ønsker oss et samfunn der alle barn kunne være velkomne. Ingen kvinne skulle behøve å bli gravid hvis hun ikke er i en livssituasjon som gjør det mulig for henne å ta imot et barn. Og ingen kvinne skulle være så ensom og forlatt at hun ikke har noen til å støtte seg hvis hun er gravid og ikke vet hvordan hun skal klare å ta imot barnet. Men hvis en kvinne kommer i en situasjon der hun vet at hun ikke kan ta ansvar for et nytt barn, da må hun få lov til å ta sin egen beslutning. Derfor vil ikke kvekerne arbeide for å endre dagens abortlov.

Det er mange barn i verden som har det forferdelig. Vi blir fortvilet når vi vet at barn over hele verden er utsatt for omsorgssvikt, at det skjer overgrep mot barn, og at barn brukes som soldater i krig. Vi ville ønske at mennesker av god vilje ville bruke kreftene sine på å gjøre verden til et godt sted for alle barn.

Samliv og skilsmisse
Norske kvekere har et lite hefte med Råd og Spørsmål.
Nedenfor har vi sitert de rådene som handler om nære vennskap og samliv:

21. Respekter at vi kan være ulike både i levemåte og i personlige forhold. Vær forsiktig med å dømme andres måte å leve på. Fremmer du gjensidig respekt og tilgivelse slik det ventes ut fra kjærlighetens evangelium? Husk at hver og en av oss er et enestående og dyrebart Guds barn.

 

22. Gled deg over kraften og skjønnheten i ethvert vennskap som vokser i inderlighet, forståelse og gjensidig respekt. Verdsett «det av Gud» i din venn. Det er aldri rett å gjøre bruk av et annet menneske ut fra selviske motiver. I nære vennskap kan vi både oppleve glede og risikere at vi blir såret. Både glede og sorg kan åpne for Åndens virke i oss.

 

23. Ekteskap og partnerskap er for kvekere en religiøst basert forpliktelse, ikke bare en sivil kontrakt. Begge parter i et forhold bør be om Guds hjelp til å holde av hverandre livet ut. Husk at lykken avhenger av innlevelse og trofast kjærlighet på begge sider. Prøv å bli forent i et felles disippelforhold til Jesus Kristus. Minn hverandre om verdien av bønn, utholdenhet og humoristisk sans.

 

24. Et livslangt forhold fører med seg både spenning og følelse av samhørighet. Hvis forholdet er anstrengt, søk hjelp til å forstå den andres synspunkt; søk også å forstå dine egne følelser, som kan vise seg å være sterke og destruktive. Ta hensyn til ønsker og følelser hos barn som kan være involvert, og husk deres vedvarende behov for kjærlighet og trygghet. Søk Guds ledelse. Hvis du må igjennom den sorg som separasjon eller skilsmisse fører med seg, prøv likevel å opprettholde en kommunikasjon preget av respekt og medfølelse.

 

Homofile parforhold
På årsmøtet i det norske kvekersamfunnet i 1995 ga vi en uttalelse om vårt syn på homofile parforhold og partnerskapsloven: 

Fra Det norske Årsmøtet av Vennenes Samfunn Kvekerne 25. dag i 6. måned 1995

I april i år kom bispemøtet i Den norske kirke med en uttalelse om homofilt samliv og homofiles plass i Den norske kirke. Denne uttalelsen har ført til en rekke sterke utsagn fra ulike deler av ikke bare Den norske kirke, men fra norsk kristenhet generelt.

I denne forbindelse ønsker norske kvekere å uttale følgende: Homofile og lesbiske blir fremdeles møtt med fiendtlighet og diskriminering i store deler av norsk kristenhet. At mange homofile og lesbiske på tross av dette velger å bli i sine kirkesamfunn, vitner om en styrke i deres tro som avtvinger dyp respekt.

Vi ser med glede på at de etiske spørsmålene knyttet til homofilt samliv nå er gjenstand for en omfattende og forhåpentligvis grundig debatt. Vi vil ytre et sterkt håp om at denne debatten kan føres med respekt for andres tro og overbevisning. I så måte opplever vi det som urovekkende når det i vårens debatt har kommet ytringer der kristne homofile som lever ut sin kjærlighet, blir forsøkt fratatt sin troverdighet som kristne.

Vi lever i en verden preget av krig og voldsbruk, i en verden der kjærligheten er en mangelvare. For oss blir det urovekkende at en sak som i sin dypeste grunn handler nettopp om kjærligheten mellom to mennesker, skaper så stor strid innen kirken.

Vennenes Samfunn Kvekerne går også til Bibelen for å få svar på etiske spørsmål. Men vi kan ikke se at Bibelen taler om den type forpliktende samliv mellom to av samme kjønn man i dag kjenner, og som i Norge kan reguleres gjennom partnerskapsloven. Bibelen er klar på at man ikke kan akseptere seksuell adferd som misbruker eller skader et annet menneske, men det er en annen sak som ikke er knyttet til seksuell legning.

Vi kvekere vil dessuten fastholde vårt vitnesbyrd om "Det av Gud" i hvert menneske. Dersom vi åpner våre hjerter for Det indre lys, kan Gud gi svar på etiske spørsmål som Bibelen ikke berører. Som kvekere er vi opptatt av helheten i kjærlighetens evangelium. I Matteus 22, 37 - 40 snakker Jesus om de to bud som hele loven og profetene hviler på: "Du skal elske Gud av hele ditt hjerte … og din neste som deg selv." Her ligger kjernen i evangeliet, og det er ut fra denne kjernen vi leser Bibelen. Etter vårt syn bryter det med Bibelens ånd å diskriminere mot et menneske på grunn av dets seksuelle orientering og kjærlighetsliv.

Vennenes Samfunn Kvekerne har stor respekt for homofile og lesbiske som på grunn av sin overbevisning har valgt å leve som enslige. Samtidig vil vi gi vår støtte til mennesker som ut i fra sin kjærlighet og tro og i pakt med sin overbevisning har valgt å leve i et forpliktende samliv med en person av samme kjønn. Vi gir vår tilslutning til at denne samlivsformen også kan være i samsvar med Guds vilje og Guds kjærlighet.

Vi har også fått en uttalelse fra kvekerne i Pennsylvania om deres tanker omkring kvekerekteskapet som også berører homofile parforhold: 

Lagt fram av Komiteen for andakt og forkynnelse og godkjent av Sentrale Philadelphia Månedsmøte i forretningsmøte 11.06.1995.

I dagboken for året 1666, beskriver George Fox sitt syn på ekteskapet:

"Jeg ble ledet til å vurdere hvordan det er med ekteskap iblant oss, og da viste jeg til hvordan Guds folk tok hverandre til ekte i møtene av De eldste, og at det var Gud som sammenføyde mann og kvinne før syndefallet. Og selv om menneskene har påtatt seg slik sammenføyning mens vi levde under synden, så må vi etter gjenopprettingen se at det er Guds sammenføyning som er den rette og hederlige vielsen; nei, aldri leser vi i skriftene om at det var noen prest som viet noen, fra Første Mosebok til Åpenbaringsboka."

De tidligste Venner forsto det slik at tidens kjønnsroller og underordningen av kvinner var en konsekvens av syndefallet som Kristus har satt oss fri fra; vi skal leve i Guds Rike der mellommenneskelige forhold er basert på gjensidighet. "Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus." (Gal. 3, 28)

For Vennene har ekteskapet alltid innebåret at man ble hverandres hjelpere i det å leve i Guds Rike. Tidlige kvekere så ekteskapet som en forpliktelse man inngikk når man ble kalt av Gud til å forlate den enslige stand til partnerskap med en annen. Mange kvekerdagbøker inneholder nedtegninger om et slikt konkret kall. Elizabeth Haddon, en ung kvinne som kom til New Jersey som en av de tidlige bosetterne, skal ha sagt til John Estaugh, en reisende kvekerforkynner: "Jeg har fått det som en forpliktelse å elske deg, John." Etter å ha overveiet dette, fant John at han hadde den samme forpliktelsen, og de to gikk inn i et veldig lykkelig og åndelig produktivt ekteskap.

Haddons ekteskap var barnløst. Selv om de ikke misbilliget sex, så ikke de tidlige Vennene på forplantningen som ekteskapets hovedformål. Da en av puritanerne utfordret George Fox angående hans ekteskap med Margaret Fell og sa at han trodde ekteskapet var innstiftet for å avle barn, sa Fox til ham at det hadde aldri vært i hans tanker, han hadde giftet seg med Margaret "utelukkende i lydighet mot Gods kraft."

For å forvisse seg om at de inngåtte ekteskapene var i samsvar med den rette ledelse, rådførte tidlige Venner seg alltid med De eldste. Det hendte at en Venn kunne føle seg kalt til ekteskap mens partneren ikke følte klarhet; i slike tilfeller måtte Vennen vente til klarhet kom. De brukte Bibelen i sin skjelningsprosess og la særlig vekt på Galaterbrevets kapittel 5, 22 - 23: "Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven."

Når de slik trodde at Gud alene innstifter og står for ekteskapet, nektet Lysets Barn å gjøre bruk av tjenester fra både stat og kirke, og tok hverandre til ekte med ord som likner svært på dem vi bruker i dag. Disse ekteskapene var da ulovlige i samfunnets øyne siden det var et krav at en fredsdommer skulle være til stede. Venner som ønsket det, hadde lov til å slå opp en melding om at de hadde inngått ekteskap på torget i nærmeste landsby, slik at myndighetene i det minste ble informert om deres nye status. Gjorde man mer enn det, var ekteskapet ikke inngått "i Lyset", og i 1653 skrev Fox en epistel og anmodet Vennene om å unngå slike vielser. Spørsmålet om lovligheten av kvekerekteskap og om enkers og barns rett til å arve eiendom ble ikke endelig avgjort før i 1681, da en dommer i Nottingham bestemte at et barn fra et kvekerekteskap kunne arve, fordi han ikke kunne se at disse ekteskapene skulle være i strid med Bibelen.

Når vi bygger på disse elementene i vår tradisjon - vår historiske avvisning av bestemte kjønnsroller og vår overbevisning om at ekteskapets fremste funksjon ikke er forplantning men å støtte hverandre i et liv i lydighet mot Guds vilje, ser ikke vi som er medlemmer i Sentrale Philadelphia Månedsmøte hvorfor slike hjelpere skal og må være av forskjellig kjønn. For Gud er ingen ting umulig, og derfor ville det være lite respektfullt å avvise den mulighet at Ånden kunne lede mennesker av samme kjønn til ekteskap.

Vi bekrefter at den sanne prøven på et ekteskap ikke avgjøres av om det er lovlig i statens øyne, men om det er inngått i lydighet mot Guds vilje, og om ekteskapet fører til at Guds vilje kommer til uttrykk gjennom Åndens frukter.

 

Ved valg av ledere og andre tillitsvalgte ser ikke kvekere at seksuell legning er relevant.