KONTAKTINFO

Kvekersamfunnets Skriver: Hanne Hognestad

Epost: kveker@kveker.org

Telefon: +47 97981949

Internasjonale kvekerorganisasjoner

Kvekere i andre land:

Kvekere i Finland
Vännernas Samfund i Finland, Vaasankatu 4c 53, SF-00500 Helsinki, Finland

Kvekere i Sverige
Vännernas samfund i Sverige,Boks 9166, S-102 72 Stockholm, Sverige

Kvekere i Danmark
Vennernes samfund, Kvækerne, Drejervej 17, 4., DK-2400 København NV, Danmark

Kvekere i Storbritannia

Friends House London, Euston Road, London NW1 2BJ, England.
Tel: +44-171-387 3601, fax: +44-171-388 1977

Amerikanske og kanadiske kvekere er organisert i de underliggende organisasjonene:
Friends General Conference

Evangelical Friends Church International

Internasjonale kvekerorganisasjoner:

Friends World Committee for Consultation (FWCC)

Kvekernes “Verdenskontor”, FWCC; ble opprettet på kvekernes 2. verdenskonferanse i 1937 etter flere års forberedende arbeid, og med formål å fungere som et forum for konsultasjon mellom kvekere over hele verden. I dag omfatter Verdenskontoret kvekere fra 75 land, fra årsmøter og frittstående andaktsgrupper fra 4 verdensdeler, eller Seksjoner: Afrika, Amerika (nord og sør), Asia og Stillehavet Vest, samt Europa og Midtøsten (EMES). Hovedkontoret ligger i London.

Siden 1949 har FWCC hatt fast representasjon (konsultativ status) ved FN-kontorene i Geneve og New York, og har representasjonskontorer i begge byene.

European and Middle East Young Friends (EMEYF)

Friends United Meeting

Quaker Council for European Affairs (QCEA)

Quaker United Nations Office (QUNO)


Woodbrooke College
Adr: 1046 Bristol Road, Selly Oak, Birmingham B29 6LJ, England,
Tel: +44-121 472 5171, Fax: +44-121 472 5173


Pendle Hill College
Adr: 338 Plush Mill Road, Wallingford PA 19086-6099, USA Tel: +1-215-566 4507

Ulike typer kvekere i USA og Europa
De aller første kvekerne var overbevist om at den sanne kirke var åndelig, usynlig og uten behov for form og struktur. De hadde ingen sympati for den etablerte kirken eller for kirkebygninger som de kalte tårnhus. Kvekere har alltid oppfattet kirken som et fellesskap av troende, samlet i stillhet under Åndens ledelse, hvor som helst. Stillheten kunne bli brutt hvis en av deltakerne ble ledet av Den hellige Ånd til å forkynne eller lede i bønn.

 

I løpet av 1700-tallet, som ofte kalles den kvietistiske perioden blant kvekerne, ble det sagt stadig mindre i andaktsmøtene. Det har vært foreslått flere forklaringer på hvorfor kvekerne ble så mye mer opptatt av stillheten enn av det talte ord, men det er ikke lett å vite noe sikkert om hvilken forklaring som er den rette, eller om det bare finnes en eneste forklaring.

 

I løpet av siste halvdel av 1800-tallet begynte noen kvekermøter, især i USA, å lage program for andakten med salmesang, skriftlesning, bønn og pengeofring som en hjelp for nye medlemmer til å bli mer aktive deltakere. I historiens løp har det utviklet seg kvekerkirker i noen deler av verden. Likevel har ingen av disse kirkene utviklet faste liturgier, ferdig formulerte bønner eller trosbekjennelser til bruk i gudstjenesten, og ingen av dem gjør bruk av ytre sakramenter. Nesten alle inkluderer en periode med stillhet i programmet, og mange av kvekerne betrakter den stille perioden som sin kommunion med Gud.

 

I Norge kan vi også av og til lage program for møter for spesielle formål, som ved vielser, minnemøter når noen er død, osv. I slike møter er det ofte mange til stede som ikke er kvekere, og som en hjelp for dem kan det være forberedte innslag av sang eller annen musikk, skriftlesing og annen opplesing og vitnesbyrd, gode råd eller minneord. De ulike programpostene er oftest omkranset av stillhet, og en av kvekerne har ofte en funksjon som møteleder.

 

Ulikheter i trosoppfatning
De tidligste kvekerne brukte mange forskjellige bilder for å snakke om ånden som ledet dem. De snakket om Den hellige Ånd, Den indre læreren, Guds Ånd, Kristi Ånd, den levende Kristus, Det indre Lys, Lyset, Det av Gud i alle, Frøet, Det guddommelige vitnet. I årenes løp har ulike kvekere og kvekergrupper kommet til å oppfatte disse begrepene forskjellig. Noen mener de alle er synonymer for Den hellige Ånd, andre mener de beskriver forskjellige realiteter, andre foretrekker noen bilder fremfor andre.

 

I USA oppsto det tidlig på 1800-tallet en splittelse mellom de som likte bildet av et mer universelt indre lys og de mer ortodokse som mente det var riktigere å snakke om Den hellige Ånd fra evangeliene, og senere har det vært flere splittelser. Man kunne kanskje si at de som foretrekker bilder som henspeiler på Lyset, Det indre lys og Det av Gud i alle er mer teologisk liberale, mens de som liker bilder som henspeiler på Den hellige Ånd, Kristi Ånd og den levende Kristus er mer evangeliske og misjonerende. Det er også tydelige forskjeller mellom kvekergrupper i Europa, men det har ikke kommet til splittelser. Sjekk også hva amerikanske kvekersammenslutninger sier om seg selv hos Friends General Conference, hos Friends United Meeting og hos Evangelical Friends International.

 

Europeiske kvekere har ikke sluttet seg til The Declaration of Faith of 1887 som ble utviket av evangeliske grener av den amerikanske kvekerfamilien og fastsatt på Richmondkonferansen i USA i 1887.

 

Manchesterkonferansen i England i 1895 la grunnlaget for den moderne kvekerdommen i Europa. Konferansen understreket betydningen av teologisk forskning og utdanning, og erkjente betydningen av de sosial-etiske utfordringene i det moderne industrisamfunnet. Europeiske kvekersamfunn har blant sine medlemmer både evangeliske, kristosentrisk troende og mer liberale som legger stor vekt på Den hellige Ånds universelle tilgjengelighet. Europeiske kvekere driver ikke misjon, men er opptatt av å «la livet tale» gjennom ulike former for hjelpe- og utviklingsarbeid. Felles for alle europeiske kvekere er respekten for «stillhetens disiplin» både i andakten og i forretningsmøtene.

 

Kilder:
Wilmer A. Cooper: A Living Faith, Friends United Press, Richmond. Indiana, 1990, ISBN 0-944350-12-7
Hans Eirik Aarek: Kvekerne i Norge, Artikkel i Tidsskriftet Kvekeren nr. 1&2-2002